© 2019 by Hissing Contemporary Art Magazine

    Intervju med billedkunstner Siv Bugge Vatne

    Publisert mars 2019

     Kan du si noe om hva du er mest opptatt av i ditt pågående arbeid?

    Jeg er mest opptatt av å jobbe med egne holdninger og tenkemåter. Og bygge opp en kunstpraksis som gjør meg fri på så mange plan som mulig. For eksempel har jeg funnet et materiale i avkapp fra trær, som det er mengder av, det er rett og slett for mye av det der jeg bor, det koster ikke noe og jeg kan ta det med meg på vei til jobb eller fra andre steder der jeg beveger meg. Folk kommer også med det som gaver, som en rot de har hatt liggende i garasjen i ti år, eller deler av et tre de har felt i hagen. Det gjør meg på en måte fri fra eiendom og eierskap og det knytter meg til omgivelsene mine og til folk. For meg betyr det noe å bruke materialer som ikke er fraktet langt eller som har vært gjennom lange kjemiske prosesser, eller lange økonomiske kjeder. Som er så grunnleggende viktig for vår eksistens som mulig, som trær og stein.Kort og direkte. Det er som å skrelle av lag av kulturen. Å plukke opp ting fra omgivelsene er som å si, dette er det jeg har, dette er det jeg er. Tematisk er jeg opptatt av å lage verk uten konsept eller en idé, verk som trigger noe mer enn det kognitive. Holdninger og måter å jobbe på som åpner opp for det ikke-kognitive, ikke-billedlige, ikke idé-rettede. Som om det finnes en motsats som ikke er absurd eller irrasjonell. Men som er rik, klar, skarp og som rommer mye. Så jeg er opptatt av hvordan jeg kan skrelle av konsepter og ideer, og lage verk der jeg kan finne noe helt annet enn det jeg kan selv kan forestille meg på forhånd.

     

     

    Du har en omfattende kunstpraksis og er kjent både for utstillinger og utsmykninger. Kan du si noe om måten du initierer arbeidet med et stedsspesifikt prosjekt?

    I de stedsspesifike prosjektene starter jeg med å høre hva representantene for stedet ønsker å si om seg selv, det kan for eksempel være hva en skole identifiserer seg med og hva de står for. Det handler egentlig om å høre på hva som skaper identitet på et sted, og det peker ut en retning. Hvem disse menneskene er og hva slags sted det er synes jeg det er veldig spennende å tenke på. Ut i fra det starter jeg med en bred og famlende research som kan være knyttet til geografi, historie, biografier, alt mulig som jeg blir nysgjerrig på.  Og jeg bygger en modell og analyserer selve bygget eller uterommet for å finne gode steder for et kunstverk. Alt dette blir liggende i bakhodet. Jeg glemmer det på en måte. Så begynner en roting rundt i former og materialer, til jeg har noe jeg ikke vil gi slipp på. Til slutt kommer finslipingen samtidig som jeg nøster opp i tematikken igjen i en prosess som er som en slags kodeknekking. 

     

     

    Har du et foretrukket medium, noen foretrukne teknikker?

    Akkurat nå, når jeg går på atelieret og jobber mot utstillinger, så arbeider jeg mest med skulpturer i tre. Da er det tretyggere, kniver og huggjern som gjelder. Samtidig er stein også et materiale som jeg liker. Når jeg lager skulpturer og bilder er teknikkene alt fra ingen teknikk til eksperimentelle eller mer klassiske. 

     

    Er bruk av skissebok en del av din arbeidsprosess?

    Veldig lite, hvis en tenker på sånn skissebok med blyant og viskelær. Sånne typer skisser hender det at jeg gjør, men jeg bruker de nesten aldri og jeg blir ikke spesielt glad av å se på de senere, de gir meg ingenting og jeg føler meg veldig mislykket når jeg gjør det. Men jeg kan skisse på andre måter, som i modeller med papp, plastelina og steiner. Det er til store prosjekter som må planlegges. Ellers bruker jeg bare å hive meg ut i det, direkte i materialet og i den størrelsen det skal bli, med en slags anelse om form og retning. Som oftest lar jeg det allikevel bli annerledes enn det jeg tenkte på forhånd. Så skisser er for meg tekniske tegninger og modeller, noe som tilhører verk som skal produseres av andre. Skal jeg selv produsere det så har jeg en veldig direkte, humpete og halsbrekkende arbeidsmetode, med masse oppdagelser og overraskelser som jeg liker. Vage planer og plutselige tiltrekninger og innfall. Det kan kanskje høres ut som om det går raskt og uten så mye omtanke, men jeg arbeide ofte lenge med tingene, er veldig tålmodig og verkene er ofte en blanding av ting som tar lang tid og krever mye krefter. Å følge opp et plutselig innfall kan ta lang tid, og det kan ta lang tid å komme frem til et godt innfall. Jeg har en drøm om å lage skulpturer i stein, jeg lurer på om jeg etterhvert kan bruke denne prosessen da. Til nå har jeg bare hugget og hugget til det ikke er mer igjen. 

     

     

    Hvor finner du mest inspirasjon nå for tiden?

    I beskjærte trestubber og stammer. I gamle uforståelige manuskripter. I rosa og gule vedsekker av plast. Og planteformer som tynne lange stilker og tunge kapsler. I bøker som "Through vegetal beting" og "The overstory". Andre Kunstnere.

     

     

    Hvilke andre kunstnere liker du og hvorfor?

    Jeg liker kunstnerne i Mono-ha som er en japansk kunstretning fra 60 / 70 -tallet. Den kan minne litt om arte povera og har også en del fellestrekk med amerikansk land art og minimalisme fra samme tidsperiode. Mono-ha betyr læren om ting og kunstnerne var utrolig skarpe i å plassere ting på en måte som gjør at de forteller noe om materialet i seg selv men også noe mer universelt om krefter og eksistens. De tok et oppgjør med at kunst skulle representere noe, og de følte en manglende lyst til å forme ting selv. Jeg beundrer dypt det enkle og kraftfulle i Mono-ha-kunstneren Lee Ufan sine steinskulpturer. Og jeg kan bli lamslått av land art-kunstnere som Michael Heizer, og hans megalittiske steiner som blant annet henger inne i nisjer i galleriveggen. Det er utrolig mye kunst jeg beundrer, som Hilma af Klimt sine farger og litt uvørne og kraftfulle former, og Are Blytt sine malerier som kombinerer et uttrykk av en letthet og punk. Jeg liker Stian Ådlandsvik og Lutz Reinert sine offentlige skulpturer som er absurde og morsomme samtidig som de har en kjerne av noe med mening i. Og det er ikke bare det megalittiske som lamslår meg, jeg kan bli like tatt av for eksempel Else Lervik sine små, tynne bronseskulpturer fra utstillingen Epletre og Emil Westman Hertz. 

     

     

    https://sivbuggevatne.com

    Fotodokumentasjon publisert med tillatelse fra kunstner. ©️ Siv Bugge Vatne.